nyheter

Vårfestivalen, ofte kjent som «kinesisk nyttår», er den første dagen i den første månemåneden. Vårfestivalen er den mest høytidelige og livlige tradisjonelle festivalen blant kinesere, og også en viktig tradisjonell festival for utenlandske kinesere. Kjenner du til opprinnelsen og de legendariske historiene bak vårfestivalen?

Vårfestivalen, også kjent som det kinesiske nyttåret, er begynnelsen på månekalenderen. Det er den mest storslåtte, livlige og viktigste eldgamle tradisjonelle festivalen i Kina, og er også en unik festival for det kinesiske folket. Det er den mest konsentrerte manifestasjonen av kinesisk sivilisasjon. Siden det vestlige Han-dynastiet har skikkene rundt vårfestivalen fortsatt til i dag. Vårfestivalen refererer vanligvis til nyttårsaften og den første dagen i den første månemåneden. Men i folkekulturen refererer den tradisjonelle vårfestivalen til perioden fra den åttende dagen i den tolvte månemåneden til den tolvte eller tjuefjerde dagen i den tolvte månemåneden til den femtende dagen i den første månemåneden, med nyttårsaften og den første dagen i den første månemåneden som klimaks. Feiringen av denne festivalen har dannet noen relativt faste skikker og vaner gjennom tusenvis av år med historisk utvikling, hvorav mange fortsatt er videreført til i dag. I løpet av den tradisjonelle kinesiske nyttårsfeiringen arrangerer Han-folket og de fleste etniske minoriteter i Kina ulike feiringsaktiviteter, hvorav de fleste fokuserer på å tilbe guder og Buddhaer, hylle forfedre, rive det gamle og renovere det nye, ønske jubileer og velsignelser velkommen, og be om et rikt år. Aktivitetene er mangfoldige og har sterke etniske særtrekk. 20. mai 2006 ble folkeskikkene rundt vårfestivalen godkjent av statsrådet for å bli inkludert i den første gruppen av den nasjonale listen over immateriell kulturarv.

Det finnes en legende om opprinnelsen til vårfestivalen. I det gamle Kina fantes det et monster kalt «Nian», som hadde lange antenner og var ekstremt voldsomt. Nian har levd dypt på havets bunn i årevis, og klatrer bare i land på nyttårsaften, svelger husdyr og forårsaker skade på menneskeliv. Derfor hjelper folk fra landsbyer og landsbyer eldre og barn på nyttårsaften med å flykte til de dype fjellene for å unngå skadene fra «Nian»-udyret. En nyttårsaften kom en eldre tigger utenfra landsbyen. Landsbyboerne hadde det travelt og var i panikk, og bare en gammel dame øst i landsbyen ga den gamle mannen litt mat og oppfordret ham til å gå opp i fjellet for å unngå «Nian»-udyret. Den gamle mannen strøk seg over skjegget og smilte og sa: «Hvis bestemoren min lar meg være hjemme hele natten, skal jeg drive «Nian»-udyret bort.» Den gamle damen fortsatte å overtale, og ba den gamle mannen om å smile, men forble taus. Midt på natten stormet «Nian»-udyret inn i landsbyen. Den fant ut at atmosfæren i landsbyen var annerledes enn tidligere år: i den østlige enden av landsbyen bodde det en svigerkones hus, døren var klistret med stort rødt papir, og huset var sterkt opplyst av stearinlys. Nian-uhyret skalv over hele kroppen og slapp ut et merkelig skrik. Da han nærmet seg døren, kom det en plutselig eksplosjonslyd på gårdsplassen, og «Nian» skalv over hele kroppen og turte ikke å gå videre lenger. Opprinnelig var «Nian» mest redd for rødt, flammer og eksplosjoner. I dette øyeblikket åpnet svigermors dør seg på vidt gap, og jeg så en gammel mann i en rød kappe som lo høyt på gårdsplassen. Nian ble sjokkert og løp forlegent vekk. Neste dag var den første dagen i den første månemåneden, og menneskene som hadde søkt tilflukt ble svært overrasket over å se at landsbyen var trygg og i god behold. I dette øyeblikket forsto min kone plutselig det og fortalte raskt landsbyboerne om løftet om å tigge den gamle mannen. Denne saken spredte seg raskt i de omkringliggende landsbyene, og alle visste hvordan de skulle jage bort Nian-uhyret. Fra da av, hver nyttårsaften, setter hver familie røde kupletter og setter fyrverkeri på. Hvert hushold er sterkt opplyst med stearinlys, som vokter natten og venter på det nye året. Tidlig om morgenen den første dagen på ungdomsskolen må jeg fortsatt dra på en familie- og vennetur for å si hei. Denne skikken sprer seg mer og mer og blir den mest høytidelige tradisjonelle festivalen blant kinesere.